MentalTreneren som fikk HjerneSvulst

For ikke lenge siden, så fikk jeg vite at jeg har svulst på hjernen.

Det startet med at jeg var så svimmel, og jeg tok en rekke prøver. En ettermiddag ringte fastlegen min, og hun sa til meg:

Prøvesvarene viser at du har et meningeom på hjernehinnen din!

Hva betyr det, spør jeg? Hun forklarer at det kan være godartet eller ondartet svulst, og jeg må ta flere prøver.

Jeg må innrømme at det skyllet en kvalmhetsfølelse over meg, og jeg kunne ikke vente med å fortelle det til mamma´n min. Men det kunne jeg ikke, fordi hun har alvorlig grad av alzheimers, og hun har ingen mulighet for å kommunisere. Det er rart. Når noe virkelig utfordrende skjer, så er det mamma som dukker opp, og egentlig den eneste jeg vil snakke med.

Så var det bare å vente på at min mann skulle komme hjem. Han var ute en tur, og skulle bare hjemom før han skulle til Sverige på salgssamling. Han var ute bare 15 minutter, men det var som 15 timer….. Med en gang han fikk beskjeden sa han umiddelbart at han kunne selvsagt være hjemme sammen med meg den helgen.

Nei, sa jeg! Jeg vil at du drar. Dette må jeg prosessere inni mitt hode. Etter at han var dratt, så gikk jeg meg ut en tur. Jeg måtte ta tak i tankene mine, for det kom mange av dem. Verst av alt var tanken på min datter, og at hun kanskje skulle vokse opp uten en mamma….

Mens jeg gikk tur, så tenkte jeg:

Har jeg allerede opplevd min siste sommer?

Is this it?

Men så måtte jeg ta tak i alle de teknikker og metoder jeg hadde lært de siste årene. Jeg bestemte meg der og da:

Uansett hva som skjer, så skal jeg ha gode dager. Om jeg skal leve i 3 måneder eller 30 år, så skal jeg ha det bra. Jeg skal IKKE la meg gå ned, og jeg skal ikke la svulsten få bestemme over hvordan jeg har det!! Basta!!

Det var utrolig godt å ta kontroll over meg selv i denne situasjonen. Jeg sier ikke at det ikke er lov til å kjenne på de negative følelsene som kan komme. Jeg har også streifetanker om døden, livet, svulsten… Ja, tankene kommer til meg, men det er opp til meg hvordan jeg takler det.

Etter at jeg med sikkerhet fikk vite at jeg hadde svulst, så måtte jeg ut på en ny gåtur. Jeg må innrømme at jeg gråt en skvett… Livet kommer plutselig veldig tett på.

Her er det jeg gjorde da jeg fikk vite at jeg hadde en svulst:

  1. En av de tingene som er veldig viktig for meg, er søvn. Jeg måtte finne en måte slik at jeg ikke ødela søvnen min. Jeg tok en brainstorming (he, he… brainstorming…), og spurte meg selv: Hva kan du gjøre for at du sover godt? Jeg vet jo av erfaring, at det siste vi tenker på, er det vi tar med oss i natten. Derfor bestemte jeg meg for å se på feel-good videosnutter på YouTube. Jeg elsker å se på America´s got talent, og jeg hentet frem disse Gull-billettene. Jeg så på slike videosnutter hver kveld en hel uke, og det hjalp meg masse. Det siste jeg gjorde før jeg la meg, var å se på dem, og fikk god-følelsen inn i kroppen min, og gikk rett og la meg etterpå, og jeg sov som en stein hver natt.
  2. Det andre jeg gjorde, var å spørre meg selv: “Hva ønsker du med livet ditt?” Stort spørsmål, sant? Men det bare kom til meg, og jeg fikk en indre følelse av at jeg måtte finne ut hvilket fotavtrykk jeg ville ha etter meg i dette livet. Og det jeg kjente, var at jeg ville gi enda mer av min læring, og jeg ville dele “alt” jeg hadde. Jeg ville gå som et godt eksempel for min datter og min familie. Jeg ville bli oppfattet som omsorgsfull og snill. Jeg satte meg ned i businessen min, og spurte meg selv om hvordan jeg kunne gjøre en enda større forskjell…
  3. Og så kjente jeg på alle de tingene jeg allerede hadde i livet mitt. Jeg er veldig opptatt av å takke for det vi allerede har, men om mulig, så kjente jeg enda mer på det. Jeg tok meg i at jeg startet å takke for de små samtalene, for meldinger jeg fikk, for at jeg dusjet i varmt vann, at jeg hadde en kropp som fungerte (for svimmelheten har forsvunnet for lenge siden). Og jeg bestemte jeg for at jeg skulle lage rom hver dag for å takke mye for livet mitt.
  4. Det siste jeg bestemte meg for, og det er noe jeg har tenkt på i flere år, var at jeg ville gå tur hver kveld. Bjørn synes det var en super idé, og han ville bli med på det. Han er en god del på reise, så jeg går halvparten av turene alene, og halvparten sammen med han. I den tiden vi har gått sammen, så har vi hatt utrolig gode og livsendrende samtaler. Det har vært sååå godt. Vi har snakket om alt mellom himmel og jord. Vi har kommet enda nærmere hverandre, og vi snakker om de nære og viktige tingene i livet. Når jeg går alene, så lytter jeg til lydbøker, eller så går jeg bare i stillet, og har kun meg selv og mitt hode. Jeg går hver kveld ca. 1 time, og det har gjort underverker, og det skal jeg definitivt fortsette med.

Jeg har fått melding fra Nevrokirurkisk avdeling her i Trondheim om at dette er en svulst som ligger i ro. Den er sannsynligvis godartet, og siden jeg er “relativt ung” (ja, jeg har et papir som står at jeg er relativt ung, he, he….), så trenger jeg kun å holde øye med den, og jeg har en oppfølgingsplan på 15 år fremover. De sier at det er et “tilfeldig” funn, og at det kan vokse langsomt over mange år. Selv om den er godartet, så blir det betegnet som kreft fordi det kan ha samme alvorlige konsekvenser som en ondartet svulst. Men jeg velger å ha fokus på at denne er godartet nå, og så får jeg heller ta det som kommer i fremtiden. Jeg har kun kontroll på det som er nå!

Så hva har dette å si for meg?

Jo, det vil si at jeg har et papir på at jeg har en svulst, og jeg lar meg så absolutt definere av det.

Jeg VELGER enda mer å ha gode dager!

Jeg VELGER å ha enda mer takknemlighet i hverdagen min!

Jeg VELGER å ha fokus på det som gjør MEG godt i livet mitt.

Og jeg VELGER at dette skal gjøre meg til et enda bedre menneske!

Jeg sier ikke at det er alltid like enkelt, og det kommer streifetanker som gjør at jeg må jobbe med meg selv, men alt i alt, så velger jeg å velge tankene mine selv. Takket være disse årene jeg har jobbet med meg selv og mitt eget hode.

Med det sagt, så føler jeg meg superfrisk. Jeg har tenkt å leve til jeg er 94 år gammel. Jeg har tenkt å jogge frem til jeg er 80 år gammel, og jeg har så absolutt tenkt å leve livet på den beste måten jeg kan. Og la meg definere av alt som er bra!

Jeg blir super inspirert av deg og dine kommentarer, og så håper jeg at dette innlegget kan inspirere også deg som har vonde tanker innimellom om egen helse. Selv om vi ikke kan gjøre noe med det som hender i livene våre, så kan vi gjøre noe med om hvordan vi tenker rundt det.

Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet under her.

Da vil jeg ønske deg en super god dag! LAG deg en super dag!

Og har du forresten fått med deg at jeg har en konkurranse frem til Søndag 30.oktober. Du kan vinne boken min: “Den Magiske Reisen”. Den har vært (og er fremdeles) en av mine beste verktøy for å være mentalt sterk. Klikk her for å delta!

Ha en magisk dag, og god klem fra Rachel:)